Det var tid for min hver tredje-månedlige joggetur, med de vanlige røyk, pizza og øl- innskuddene i mellomtiden.. Jeg begir meg alltid ut på disse fantastiske 5 minuttersturene med selvtilliten på topp og godt mot. Jeg våkna sulten som en tørr bleie, og heiv innpå litt egg og bacon, før jeg bega meg ut på denne etterlengtede turen, som skrevet tidligere skjer ytterst sjeldent.
Jeg kledde på meg mine lite brukte sportsplagg, som for øvrig bare er billig joggesko kjøpt i en skobutikk i nærmiljøet da de tømte butikken.. Jeg fikk 14 par sko til 250 kr, og jeg liker egentlig ingen av dem. Penger spart er penger tjent sa idioten, da han glemte å si at forutsetningen for ordet "spart" er at tingene du kjøpte burde gå under kategorien- "Ting jeg bruker". Resten av fillene er noe jeg kjøpte til gymmen i 9klasse, da blå sefa-bokser var inn. Den holder for øvrig ikke like godt på ting nå, som den gjorde da.
Det regna, noe som er en forutsetning for at jeg begir meg ut på slike turer. Mennesker er sjeldent glad i å gå ute i sånt vær.. Musikken var på plass, magan var full og morrarøyken var allerede inntakt. Det var kunn en ting som gjensto, og det var å bråke i dørene slik at naboen skulle komme ut å se hvor flink jeg var.. Det funka forresten ikke.
Jeg slo meg litt løs, og begynte å jogge rett fra døra. Vanligvis begynner jeg ikke før jeg kommer fram til terrenget jeg liker å kalle "mitt".. To fyrer står på terrassen og røyker og ser beundrene på meg, som så lite grasiøst pusta og peste bortover. Jeg innbiller meg at jeg så ut som en lettere henslengt utgave, av et godt brukt møblement. "Mye gærne folk", fikk jeg pest ut av meg i det jeg passerte dem.
Det føltes ut som om jeg hadde jogga i tre timer da jeg var kommet fram til skogområdet 40 m fra ytterdøra hjemme.. Detta går jo fint, tenkte jeg, og fortsatte. Møkka spruta oppover ryggen, og bakfra så det ut som om jeg hadde gjort noe det sjeldent er noe å skrive hjem om.. Jeg var fornøyd med innsatsen, og turen hjem begynte..
Kvalmen bredte seg og den smakfulle frokosten, var ikke lenger fult så smakfull.. Sakte, men sikkert var den på vei opp og ut av kjeftamentet som for en gangs skyld var lukket.. Jeg var nå tilbake der fyrene stod å røyka.. De stod der fortsatt og røyka, noe som kan gi et innblikk i hvor lang turen var. Jeg klarte simpelthen ikke å svelge en baconbit til, og jeg måtte se slaget som tapt. Jeg snudde meg med fartsstripa mot dem og spøy som en Gud på veien.. "Ja, mye gærne folk", sa mannen og holdt på å le seg ihjel. Jeg tørka vekk de resterende baconbitene, smilte så ekte jeg bare klarte, og sjangla hjem.. Faen så glad det er tre måneder til neste gang!!!
